Bidragsyterne i boka «Synlig og usynlig» er (f.v.) Marta Maria Espeseth, Ingunn Folkestad Breistein, Hilde Marie Øgreid, Anna Rebecca Solevåg, Åse-Miriam Smidsrød, Linn Sæbø Rystad og Stian Sørlie Eriksen. I tillegg er Truls Åkerlund bidragsyter i boka. (Foto: Veronica Rønning)
Av Trond Filberg, redaktør misjonsnytt.no. Publisert 05.12.2025.
Selv om frikirkelige kirkesamfunn har hatt kvinner i pastorstillinger lenge og mener å ha kommet langt med likestilling, viser ett av hovedfunnene til forskerne at likestilling fortsatt ikke er i mål. Bildet er sammensatt med både gode og negative erfaringer samtidig. De negative sidene ved å være kvinne i pastorrollen er gjerne usynlige.
Når kvinner slutter eller tenker på å slutte som pastor, handler det mer om at de negative erfaringene er for mange og overveldende, mens de samtidig både trives i tjeneste og har bevart kallet. Dette kommer fram i nærmere 40 dybdeintervjuer med kvinner i frikirkelige menigheter. Samtidig viser de gode erfaringene at kvinner i pastortjeneste har tydelige kallsfortellinger, et gudsbilde der Gud er aktiv nærværende, de har selvtillit og trygghet i tjenesten, og de er bevisste på kvalitetene de har som pastorer.
Omfattende områder i forskningen
Dette kommer fram i boka «Synlig og usynlig – kvinner i pastorroller i norske frikirker» som ble lansert 5. november. Innholdet i boka er et resultat av et forskningsprosjekt ved Menighetsfakultetet (MF), der åtte forskere fra forskjellige miljøer har bidratt. Lanseringen skjedde på MF i form av et seminar samt en panelsamtale der blant annet generalsekretær Siri Iversen deltok.
Boka omhandler mange temaer, fra kleskulturer til trakassering, teologi og rolleforståelse, spennet mellom tjeneste og familie, samt årsaker til at kvinner forlater pastortjenesten. Eksempler på fysisk trakassering tar opp klemmekulturer og kombinasjonen med å bli strøket på kinnet og kalt «lille venn», selv om man er en voksen kvinne. Dette etterfølges av kommentarer om at dette bør de tåle, men det for kvinnene oppleves ubehagelig.
Trenger å sette ord på kvinners plass
Hilde Marie Øgreid er opptatt av fortellingene om kvinners kall er viktig. Hun er sammen med Linn Sæbø Rystad, en av redaktørene i den nye boka og er til daglig rektor ved Metodistkirkens teologiske seminar.
– Hva tenker du er noe av det viktigste kirkesamfunn kan gjøre for å anerkjenne og inkludere kvinner i pastor- og forkynnertjenester?
– Kallserfaringene er en viktig kilde til trygghet i tjenesten. Det betyr også å se jenter og kvinner i forkant av en pastortjeneste, utfordre og oppfordre til å tenke pastortjeneste, gi gode tilbakemeldinger på det de gjør, og på den måten være det horisontale kallet som menigheter og kirker jo skal være.
– Et overraskende funn i forskningen er at kvinnene i alle kirkesamfunnene har et ønske om at ledelsen på alle plan er tydelig på kvinners naturlige plass i pastortjenesten. De etterlyser at det settes ord på. Det var overraskende for meg at det var et ønske også i sammenhenger som har hatt kvinner i pastortjeneste lenge, men det er det altså, sier hun til misjonsnytt.no.
Kunnskap og samtaler gir trygghet
– Har du et råd til hva kvinner bør gjøre om de opplever urett og ubehagelige atferd fordi de står i en pastortjeneste?
– Det er viktig at kvinner i pastortjeneste har noen fortrolige å snakke med, gode kolleger for eksempel, noen som kan hjelpe dem å tolke de negative erfaringene de har. Og så er det nyttig å kunne noe om mikroaggresjon, om trakassering, om hersketeknikker. Da har hun ord for det hun opplever og tenker ikke så lett at det er hennes feil, sier Øgreid som skrev kapittel seks om kall og selvtillit i pastorrollen.
Hun mener det også er viktig at menigheter og kirkesamfunn snakker om slike dynamikker slik at man sammen kan jobbe med å få mindre trakassering og mindre sleivete språk og klønete kommunikasjon mellom oss. Da blir menigheter tryggere fellesskap, og kvinner i pastortjeneste får det bedre på jobb, tror Øgreid.
Tidligere denne uka var Øgreid og Linn Sæbø Rystad invitert til Barne- og familiedepartementet som har ansvar for tros- og livssynsspørsmål. Der presenterte de funnene i forskningen og sammenhengen mellom de enkelte kirkesamfunnene strukturer, teologi og utfordringer for kvinner i pastortjenester.
Forskjell på formell mulighet og på praksis
En annen som har bidratt med forskningen er kirkeprofessor og tidligere rektor ved Ansgarskolen, Ingunn Folkestad Breistein. Hun skriver et kapittel i boka om kvinners mulighet for lederposisjoner i norsk frikirkelighet i perioden 1850-2025.
Ett av hennes punkter i oppsummeringen av gjennomgangen er at det går et skille på tvers gjennom frikirker, ikke alltid mellom dem. Breistein påpeker i boka også at selv om det er en formell adgang for kvinner å bli pastorer og ledere, ikke alltid medfører at det fins mange kvinner i lederposisjonene.
Det er i år 110 år siden Misjonskirken Norge innsatte sin første kvinne som menighetspastor.
Kjønn har siden stiftelsen i 1884 ikke vært en formell diskriminerende faktor i Misjonskirken Norge for å kunne inneha stillinger eller verv. I år er det 110 år siden kirkesamfunnet fikk sin første kvinne som menighetspastor.
Fire kvinner i forkynnertjeneste i Misjonskirken Norges første år, (f.v.) Cathrine Juell, Martha Sanne, Anna Teigland og Gerda J. Karijord. (Foto: montasje MKN-TF)
Stod i en livslang tjeneste
Et eksempel på kvinner som tidlig hadde en ledertjeneste er Gerda J. Karijord. Hun var i 1912 Misjonskirken UNG sin første ansatte som reisesekretær for hele landet. Da hadde hun allerede vært evangelist i Telemark, Helgelandskysten og Bodø fra hun var 17 år til 23 år gammel. Fra 1907 var Karijord i åtte år ansatt sentralt som redaksjonssekretær i Misjonsbladet.
Da Karijord som 31 åring startet i pastortjenesten, var det med offentlige anerkjennelse i Misjonsbladet fra kirkesamfunnets ledelse. Første tjenestested i 1915 var om lag to år som pastor i Narvik misjonskirke. Deretter hadde hun pastortjeneste både i Vardø og Kabelvåg. Foruten å være forfatter og skrev sangtekster, stod hun i mange år i spissen for driften av flere fiskerhjem som Misjonskirken Norge drev, og hun var en tydelig talsperson for kirkesamfunnets virksomhet i Nord-Norge. Hun har hele sitt liv en aktiv forkynner, fram til sin død i 1960.
Protokollen fra 1943 viser at Gerda J. Karijord var oppført som forstander i Kabelvåg misjonsmenighet.
Gerda J. Karijord gikk i fotsporene til et førtitalls «bibelkvinner» i Misjonskirken Norge, samt mange kvinner som var evangelister og misjonærer. Den første evangelisten var trolig Frederikke Nielsen, og mest kjente i dag er kanskje Cathrine Juell, Martha Sanne og Anna Teigland. Fredrik Fransons tydelig syn og organisering for å gi rom for kvinners forkynnertjeneste, var sterkt medvirkende til mulighetene mange av kvinnene fikk i denne perioden da kvinner ikke en gang hadde allmenn stemmerett i Norge.
Kvinner i Misjonskirken Norge
Selv om det har vært perioder med færre kvinner i ledende lederposisjoner, har det aldri i Misjonskirken Norge vært endret syn på om kvinner kan være i tjeneste på lik linje med menn. Dette kom særlig til utrykk på en årskonferanse i Trondheim for over hundre år siden, der menighetenes delegater reiste seg som tegn på takknemlighet og anerkjennelse for kvinnenes forkynnertjeneste og ønske om fortsettelse av dette. Misjonskirken Norge har i sine vedtekter aldri hatt titler som formann, men brukte begrepet «ordfører» fram til nyere tid der det heter Hovedstyrets leder og nestleder.
Per april i år er det 31 ordinerte pastorer i Misjonskirken Norge som er kvinner. Dette utgjør 19 prosent av alle ordinerte pastorer. Ikke alle kvinnene er i aktiv tjeneste og noen er pensjonister. Det er også kvinner i pastortjeneste eller forkynneroppgaver som ikke er ordinerte. Kirkesamfunnet har hatt flere kvinner som øverste valgte styreledere, og ledes i dag av generalsekretær Siri Iversen som kommer fra stillingen som hovedpastor i en lokal misjonskirke. Hun var den første kvinnen som i 2022 ble innsatt som kirkesamfunnets øverste ansatte leder.
Selv om Misjonskirken Norge har gode tradisjoner og ordninger, tar forskningen i den nye boka opp viktige sider og områder som kvinner i tjeneste i dag kan oppleve som upassende, belastende eller diskriminerende. Vi bør derfor ikke si oss ferdig med samtalen om kvinner i pastortjeneste og lederroller, men heller være åpne for å samtale om «blindsoner» og usynlige forhold i tjenesten.
(Kilder i artikkelen: «Veien videre» av Ingulf Diesen, Misjonsbladets årganger. Historisk arkivsenter. I artikkelen er det gjennomgående benyttet "Misjonskirken Norge", selv om det fram til 2016 het Det Norske Misjonsforbund, og Misjonsbladet het før 1924 "Talsmanden".)
Les historien om Martha Sanne – Misjonskirken Norges første misjonær >
