Våre grunnprinsipper i et historisk perspektiv

Innledning av Stig-Olof Olsson, medlem av Hovedstyret i Misjonskirken Norge (MKN). Innledningen ble fremlagt på generalforsamlingen, lørdag 30. mai 2026, før behandling av forhandlingssakene om endringer i MKNs lover og Anbefalte vedtekter for menighetene.

Publisert 08.06.2026 på MKNs nettside mkn.no/grunnprinsipper-olsson >

Jeg skal presentere det som utgjør det sentrale grunnlaget for Hovedstyrets forslag til endringer i MKNs lover og Anbefalte vedtekter – og til forslaget om å innføre et eget forklaringsdokument til de anbefalte vedtektene.

Bakgrunn for forslagene i 2026

Da Siri Iversen i generalforsamlingen for to år siden informerte om at Hovedstyret og PMR skulle jobbe med å avklare MKNs ordninger – så var dette et signal om at vi ønsket en prinsipiell tilnærming til spørsmål om medlemskap, fellesskap og lederskap. Det gjorde vi - ikke for å dekke over eller gjemme bort samlivsspørsmålet - men fordi vi er sikre på at når prinsipielle forhold skal avklares, så må vi behandle det prinsipielt. Og ikke ut fra ett spesielt tema.

Etter mai 2024 har vi gjentatt dette i skriftlig og muntlig dialog med menighetenes lederskap - og etter hvert pekt tydelig på at veien videre også er veien tilbake til de grunnprinsippene som vår organisasjon har bygd på siden 1884. Og i lovdokumentet som ble sendt ut i mars, skriver vi i forordet at hovedstyrets ambisjon har vært å tydeliggjøre de generelle prinsippene for vårt fellesskap.

Men i det store og hele kan vi vel slå fast at vi ikke har lykkes særlig godt med å overbevise om at vi ønsker en slik prinsipiell samtale. Vi har tvert imot flere ganger i løpet av disse to årene blitt møtt med et «men vi vet jo hva dette egentlig handler om». Diskusjonene i media og i menighetene denne våren synes i svært stor grad å ha handlet om samliv. Vi forstår og vi kjenner at samlivsspørsmålet berører. Direkte og på dypet - og på ulik måte. Og vi ser et behov for å lande.

Men til tross for hva som er gjort og sagt – også i den siste uken - som måtte peke i en annen retning – så er det fortsatt slik at Hovedstyrets forslag hviler på dette: At for å lande enkeltsaker på en god måte trenger vi - generalforsamlingen i MKN - å ha en felles forståelse av rammene det skal landes innenfor. Det handler om ordninger og om grunnprinsippene for Misjonskirken Norge.

Fire historiske grunnprinsipper

For å legge til rette for dette, skal jeg nå presentere for dere fire grunnprinsipper som har vært med oss fra stiftelsen i 1884.

Prinsippet «Bibelen alene»
Enhetsprinsippet
Medlemsprinsippet
Prinsippet om menighetenes selvstendighet

1 Prinsippet «Bibelen alene»

Det første grunnprinsippet kan kortest oppsummeres som «Bibelen alene». Vi fastholder at Bibelen er eneste rettesnor for tro, liv og lære. Dette prinsippet innebærer at Bibelen er menighetens og den enkeltes overordnede og forpliktende norm for tro, liv og lære. Prinsippet innebærer også at vi ikke har bekjennelsesskrifter ved siden av Bibelen.

MKN har sitt historiske utgangspunkt i en kongregasjonalistisk bevegelse som reagerte på statens og den kirkelige overbygningens makt over den enkelte troende. For de menighetene som ble organisert på et kongregasjonalistisk grunnlag var altså tanken å forme fellesskap av mennesker som ønsket å innrette livet sitt direkte etter Guds ord.

Historisk har det vært utvist stor tilbakeholdenhet med å gi tilslutning til konkrete syn i ulike lærespørsmål, men i løpet av de drøye 140 årene som har gått så er det likevel gjort noen tilpasninger til dette «Bibelen alene»-prinsippet.

Det første tilfellet ble fastslått helt fra starten og handler om forkynnertjeneste for både kvinner og menn. Deretter gikk det nesten 40 år før DNM tilsluttes seg Den apostoliske trosbekjennelsen – på begynnelsen av 1920-tallet.

Det tredje handler om de kirkelige handlingene dåp, nattverd og vigsel – hvor både gjeldende menighetsprinsipper og Menighetshåndboken gir noen rammer for vårt dåpssyn. Mens vårt syn på nattverd til nå kun framkommer i Menighetshåndboken. Når det gjelder vigsel så er MKNs syn forklart både i Menighetshåndboken og i det vigselsritualet som MKN har meldt inn til statlige myndigheter.

Det fjerde handler om tilslutningen til Den evangeliske allianses trosgrunnlag og Lausannepakten, som ble tatt inn i menighetsprinsippene i generalforsamlingen i 2004. Det er godt mulig at det finnes noen ytterligere eksempler, men de er neppe særlig mange.

Hovedstyrets forslag til justeringer

Inn i denne forståelsen av grunnprinsippet om «Bibelen alene» foreslår Hovedstyret noen få justeringer i menighetsprinsippene:

Vi ønsker å ta bort henvisningen til «Den evangeliske allianses trosgrunnlag»
Vi ønsker å endre litt på ordlyden i prinsippet som beskriver vårt bibelsyn - for å være tydeligere på at trosbekjennelsen og Lausannepakten ikke er bekjennelsesskrifter
Vi ønsker å forholde oss prinsipielt til de tre kirkelige handlingene dåp, nattverd og vigsel – ved å omtale alle tre i menighetsprinsippene.

Det er vår oppfatning at vi også med disse endringene kan si at vi er tilbakeholdne med tilslutning til konkrete syn i ulike lærespørsmål. Og at vi fortsatt kan fastholde prinsippet om at «Bibelen er eneste rettesnor for tro, liv og lære.»

2 Enhetsprinsippet

Det andre prinsippet er «enhetsprinsippet», som vi finner tydelig formulert i vår visjon: «Guds barns enhet, menneskers frelse». Enhet er ikke et tilvalg for spesielt interesserte. Særlig ikke i vår sammenheng.

I boken «Veien videre» skriver Ingulf Diesen følgende: «I DNM er […] enheten tillagt den vekt å være en hovedlærdom i Guds ord som fortolkningen av andre lærepunkter må underordnes».

Enhetsprinsippet har sitt mest grunnleggende utgangspunkt i at «Gud er én». Når det står at «Gud er én», så er ikke hovedpoenget det numeriske. Det er adjektiv som brukes. Gud selv er enhet. Treenigheten gjenspeiler tre personer som er ett – og der hver person i guddommen konstant er vendt mot de andre. Som mennesker – skapt i Guds bilde – er vi skapt til enhet - til å være vendt mot «den andre» - å elske Gud og elske vår neste som oss selv. Vårt fremste kjennemerke er altså at vi er skapt til å gjenspeile denne enheten som vi finner i Gud. Gjennom å elske Gud og vår neste.

Dette gjenspeiles også i Jesu’ bønn: «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg». Vår enhet er altså ikke fundert på menneskelige anstrengelser eller likhet i oppfatninger. Vår enhet finnes i Kristus og bygger på Guds ord.

For enhetsprinsippet er uløselig knyttet til vårt bibelsyn. Helt fra stiftelsen i 1884 har det vært grunnleggende at vi ikke skulle ha dogmer, læresetninger eller bekjennelsesskrifter ut over Bibelen. Ut fra dette ble det også pekt på en rekke lærespørsmål hvor det var uttrykt konkret at det var åpent for ulike syn.

Enhetsmarkørene

De mest kjente «enhetsmarkørene» er vel dåp, nattverd og medlemskap i andre kirkesamfunn, som også framkommer i de nåværende menighetsprinsippene. Men dette handlet eksempelvis også om forsoningen, helliggjørelsen, endetidslære og «kvinneprediken-virksomhet».

Hvor grunnleggende dette er, framkommer i et innlegg av Fredrik Franson i «Missionæren», datidens «Misjonsbladet», i 1898, der han påpekte at det ville være i strid med Misjonsforbundets grunnprinsipper dersom Misjonsforbundet skulle bekjenne seg til ett bestemt forsoningssyn.

Og jeg siterer: «Ikke heller kunde de frie, evangeliske Foreninger gjøre dette, thi det var det samme som at ophæve Grundprinciperne for deres bestaaen, nemlig fuld Frihed for ethvert Medlem til saavel i dette som i andre Stridspunkter under Aandens Veiledning og ihærdig Granskning i den hellige Skrift selv at opgjøre sig sin Mening og Anskuelse.»

Når det gjelder «kvindeprædiken-virksomhed» er det verd å merke seg at Evangelistforeningen i sine regler fra 1894, punkt nr. 1, slo fast at «Foreningen består av menn og kvinner …». Likevel var altså «kvindeprædiken-virksomhed» ett av de temaene som det skulle være legitimt å ha ulike oppfatninger om.

Dette har en tydelig parallell til Hovedstyrets forslag til menighetsprinsipp om ekteskapet. Hovedstyrets forslag gjenspeiler det syn og den praksis vi som fellesskap har. Dette framkommer – som nevnt - i det vigselsritualet som MKN har fått godkjenning fra statlige myndigheter for å bruke. Men samtidig vil det være rom for ulike personlige oppfatninger om dette.

Enhet og hellighet

Når jeg sier at enhetsprinsippet er uløselig knyttet til vårt bibelsyn, så er det også viktig å understreke at enhet ikke kan ses løsrevet fra hellighet.

Enhet uten hellighet er lett – da kan man akseptere alt.
Hellighet uten enhet er også lett – da kan vi bare vise bort alt som vi mener at ikke lever opp til vår standard.

Men vårt kall er – gjennom Jesu’ levende nærvær i og iblant oss - å forene enhet og hellighet. Det er på ingen måte lett for oss – og her må vi anerkjenne at dette kan se litt ulikt ut i ulike sammenhenger.

Men så lenge vi fortsatt forplikter oss overfor hverandre på å granske den hellig skrift iherdig – og under Åndens ledelse – så er vårt håp og vår tro at vi fortsatt skal være et fellesskap av menigheter som står for både bibeltroskap og enhet – uten at vi på alle områder må ha likhet i oppfatning.

3 Medlemsprinsippet

Det tredje grunnprinsippet er knyttet til medlemskap, og det kan enklest beskrives som «Alle Guds barn, men også bare Guds barn».

Gjennom rundt 100 år – fra 1896 var menighetsstatuttenes tilnærming til medlemskap, det følgende: «Menigheten eller foreningen består av menn og kvinner, som ved troen på Gud Fader, Sønn og Helligånd er blitt nye skapninger, og som beflitter seg på å leve et hellig liv etter Guds ord.» (§ 1) – «Betingelsen for å bli medlem av menigheten (foreningen) er: at vedkommende er kjent som en levende kristen, og lever fredsommelig blant trossøsken.» (§ 3).

Vi trenger ikke å være i tvil om at uttrykket «kjent som en levende kristen» også omhandler livsførsel. Samtidig er det et faktum at det ikke ble laget en opplisting av hva det ville si å være eller ikke være «en levende kristen». Med det ene unntaket om å leve fredsommelig blant trossøsken.

De gjeldende medlemskriteriene gjenspeiler mye av det samme – ved at de på et vis gir retning for hva det vil si å være «kjent som en levende kristen».

Det handler om at medlemmer

ved troen på den treenige Gud har tatt imot frelsen i Kristus Jesus
ønsker å leve etter Guds ord
ønsker å dele fellesskap og ansvar sammen

Medlemskriterier og livsførsel

Disse kriteriene ønsker vi å justere litt på - særlig for å løfte fram etterfølgelsen av Jesus. Underveis i arbeidet har vi også vurdert mer omfattende endringer, men vi har kommet fram til at de gjeldende kriteriene i all hovedsak står seg godt.

De gjeldende medlemskriteriene adresserer altså ikke konkret livsførsel, og så vidt meg bekjent er det i vår 142-årige historie bare to eksempler på at det er gitt skriftlige føringer om forholdet mellom livsførsel og medlemskap.

Det første er altså formuleringen om å leve fredsommelig blant trossøsken. Denne formuleringen sto så vidt meg bekjent helt fram til 2002. Og det andre er knyttet til samliv, der anbefalingen i veiledningen fra 2004 er det eneste gjeldende unntaket fra en vedvarende hovedregel.

Også på dette området må vi prøve våre valg på Bibelen. Det prinsipielle spørsmålet vi må stille er om vi har grunnlag ut fra Bibelen til at vår veiledning om medlemskap, fortsatt skal gi eksplisitt veiledning for kun én type livsførsel. Eller om vi heller burde lage en lengre liste, for eksempel ut fra Bibelens såkalte syndekataloger. Eller om vi ikke skal nevne noen konkrete typer livsførsel i det hele tatt.

Vi ønsker å ta all synd på alvor – og ikke særlig sette forstørrelsesglasset på en enkelt kategori av synder.

Det er her Hovedstyret har kommet til at det siste alternativet er det som i størst grad gjenspeiler MKNs grunnprinsipper. Vi ønsker å ta all synd på alvor – og ikke særlig sette forstørrelsesglasset på en enkelt kategori av synder. Og vi ønsker å gi menighetenes lederskap en generell veiledning som støtte i deres forvaltning av menighetsprinsippene og medlemskriteriene. Dette utgjør ikke et linjeskifte. Dette handler tvert imot om å tydeliggjøre det grunnprinsippet som vi har bygget på siden opprettelsen i 1884.

4 Prinsippet om menighetenes selvstendighet

Det fjerde grunnprinsippet er knyttet til at menighetene er frie og selvstendige. De første statuttene het «Statutter for de frie misjonsforeninger i Norge».

I de gjeldende menighetsprinsippene heter det at «Menigheten bygger på et kongregasjonalistisk menighetssyn. Hver menighet er selvstendig og har gjennom å tilhøre Misjonskirken Norge, sluttet seg til Misjonskirken Norges menighetsprinsipper, for i fellesskap å virke for Guds rikes vekst og utbredelse lokalt, nasjonalt og globalt.»

Ved å bli medlem i MKN oppgir altså menighetene noe av sin frihet og selvstendighet - men ikke i større grad enn at menighetene fortsatt omtales som frie og selvstendige.

Til dette har Hovedstyret på prinsipielt grunnlag tatt opp to forhold som Hovedstyret oppfatter som prinsipielle mangler i lovene og vedtektene. Det første handler om å sette en ramme for Hovedstyrets myndighet. Det andre handler om en uklarhet rundt menighetenes mulighet for utmelding fra MKN – og om råderetten til menighetens eiendeler i den sammenheng. Etter vårt syn kan ikke en menighet som er medlem i MKN reelt oppfattes som fri og selvstendig uten at menigheten har en ryddig mulighet for utmelding – og uten tydelighet om råderetten til menighetens eiendeler.

Samtidig vil vi opprettholde gjeldende regler som er etablert for å sikre særlig små og sårbare menigheter fra det vi kan kalle «ekstern overtakelse» - som det finnes flere historiske eksempler på, og vi mener at vårt forslag balanserer de ulike hensynene i dette spørsmålet.

Forklaringsdokumentet

Så har Hovedstyret, etter å ha lyttet til innspill gjennom regionale samtaler og lederdøgnet i 2025, utarbeidet et forslag til «Forklaringer til Misjonskirken Norges anbefalte vedtekter». Vi har i første omgang konsentrert arbeidet om menighetsprinsippene, medlemskriteriene, lederskapenes ansvar og valgkomiteenes ansvar. Og hvis generalforsamlingen ønsker dette, kan det være naturlig at Hovedstyret i neste to-års-periode jobber videre med et mer komplett forklaringsdokument.

Jeg har gjennom det jeg allerede har sagt, gitt en bakgrunn for endringene i menighetsprinsipper og medlemskriterier – og vil her bare kort referere til et annet tema som ble trukket fram på de regionale samtalene og på lederdøgnet. Nemlig kriterier for å kunne ha ulike typer lederverv i menighetene. Dette er ikke regulert direkte i de anbefalte vedtektene, men vi har utarbeidet et forslag om å omtale dette i forklaringsdokumentet. Dette er gjort ut fra en forståelse av at NT fastsetter mer eksplisitte krav til lederes livsførsel.

Bakenfor det faktum at Hovedstyret har endret forslaget til vedtaksformulering flere ganger, er vårt ønske at dette forklaringsdokumentet skal forankres i generalforsamlingen for, kanskje paradoksalt nok, å unngå uklarheter. Videre gjøres det helt klart at det er et tydelige dokument-hierarki. Lovene står øverst, deretter vedtektene – og under dette står forklaringsdokumentet som en hjelp for lederskapene i forvaltningen av vedtektene.

Sårbarhet som særmerke

Etter at Hovedstyrets forslag ble framlagt før påske, har flere gitt uttrykk for at forslaget er sårbart – at det er uklart og åpner for ulike forståelser. At det ikke svarer klart på viktige spørsmål, at det ikke gir tydelige rammer for lederskapene – og at det derfor er forvirrende. Det er mye sant i at forslaget er sårbart. Med eller uten et forklaringsdokument. Og slik sett føyer det seg inn i en lang historie helt tilbake til opprettelsen av Det Norske Misjonsforbund i 1884.

Sårbarhet har på mange måter vært et særmerke ved vårt fellesskap.

For sårbarhet har på mange måter vært et særmerke ved vårt fellesskap. Det er dette som gjorde at Misjonsforbundet helt fra starten av ble utsatt for harde utfall, beskyldninger, mistenkeliggjøring og spådommer om kaos, om at det ville bli umulig å forkynne klart – og om en snarlig oppsplitting og undergang.

For det er sårbart å bekjenne seg til Bibelen - uten å lage egne forklaringer om hva Bibelen «egentlig» sier.
Det er sårbart å arbeide for å holde bibeltroskap og enhet sammen.
Det er sårbart å ville åpne opp for alle Guds barn – og samtidig være tydelig på «bare Guds barn».
Og det er sårbart å velge en kongregasjonalistisk og demokratisk styreform, der friheten og selvstendigheten ikke bare gjelder for min menighet – men for alle menighetene i vårt fellesskap.

Å lykkes med dette i 2026 vil åpenbart være vanskeligere enn det var i 1884 – siden samfunnet nå er mye mindre homogent. Men samtidig trenger det norske samfunnet – som strever med strid, splid, polarisering, utenforskap og nedbygging av tillit - mer enn noen gang at vi lever ut den enheten som kan og vil forvandle vår verden.

I podkasten «Vår Gud han er så fast en borg», om Oslo misjonskirke Betlehems historie, forteller Runar Eldebo om Frank Mangs’ tjeneste. Han fremhever to hovedspor i Mangs’ forkynnelse. Det ene er at «Gud griper inn i ditt liv». Det andre er at dette skjer gjennom «fellesskap i sår og svakhet». Det var en kraftig livs- og samfunnsforvandlende kombinasjon. Som speiler noe av Jesu’ egen tjeneste. Og som gjenspeiler noe av korsets mysterium, anstøt og dårskap – som for oss som tror er Guds kraft til frelse.

Disse prinsippene og denne historien er det vi står på. Det er menneskelig sett et sårbart prosjekt som for vår sammenheng har pågått i 142 år. Jeg vil utfordre meg selv og dere på å våge denne sårbarheten, og så legge denne sårbarheten i Jesu’ hender med håp og bønn om at Gud fortsatt griper inn i våre liv og fellesskap.

DNM: Det Norske Misjonsforbund (Misjonsforbundet). Skiftet navn i 2016 til Misjonskirken Norge (MKN)