(25.11.1967 - 08.12.2025)
Skrevet av Joakim Haugnes, visekorpsleder i Misjonskirken Speiderkorps (MSK). Publisert 17.12.2025
Da jeg fikk telefonen på tirsdag om at John Øyvind Livden var gått bort visste jeg ikke hva jeg skulle si. I likhet med mange andre som fikk den samme beskjeden var det en blanding av tristhet og tomhet, og det hele ble etterfulgt av en stillhet. Noe som var litt ironisk, siden tre ord man aldri brukte for å beskrive John Øyvind var trist, tom og stille. Så jeg begynte å tenke på hvordan man ville beskrive ham, hvorfor vi er så mange som kommer til å savne ham, og hvorfor vi er så mange som minnes ham. For John Øyvind var en stor mann.
Han var en stor mann på så mange vis. Han var en mann som ledet, som tok oppmerksomheten, og som skapte glede og engasjement rundt seg. Han var en mann med stor røst, blandet med bergensk dialekt, og som til tider kunne fremstå litt brautete, spesielt med den majestetiske barten. Men det var alltid med en kjærlighet, og med en ydmykhet få andre klarer, og det var dette som gjorde ham til den store mannen han var. For de fleste kan være brautete og voldsomme, men ikke mange klarer å samtidig være omsorgsfulle og snille. Og så engasjert og interessert i så mye og så mange. Det er få speiderledere som har skapt et avtrykk etter seg som John Øyvind, og få som har betydd så mye for så mange. Han kunne se gjennom deg og se at du trengte en klem, og ikke kjeft, eller at du trengte oppmuntrende ord - og ikke en moralpreken. Og han var alltid der og kunne hjelpe med hva det var du trengte. Alt dette gjorde ham til det han var, en stor mann.
Korpstinget på Luksefjell, 11. mars 2000, er mitt første minne av John Øyvind. Grunnen til at jeg husker det var 11. mars er at det var dagen før min 17 årsdag, og jeg var referent. Dette korpstinget har gått inn i historien som et av de mest, skal vi si engasjerende tingene som har vært, og det var tre navn jeg skrev spesielt ofte, Torgeir Neset, Ole Ugland og... John Øyvind Livden. Den engasjerte John Øyvind som ikke var redd for å si hva han mente, om han følte at dette var det beste for korpset, og de rundt ham.
Året etter var det landsleir, og Grimstad hadde leir rett over gata for Arnatveit. Jeg var titt og ofte over hos dem, siden jeg kjente jo en del av deres speidere og ledere, og ja, det var ei jente der som var litt mer interessant enn de andre. Her fikk jeg møte den direkte og personlige John Øyvind. «Joakim, er du forelsket?» spurte han meg rett ut. Jeg husker ikke hva svarte, men sikkert noe om at hun var jo så voksen, to år eldre enn meg og greier, man kan jo ikke være forelsket da siden jeg var atten og hun 20? Da så han på meg, tok handa på skuldra mi, og sa «da jeg var atten år ringte jeg min mor og sa jeg skulle gifte meg, med en dame som var fem år eldre enn meg, og vi er like forelsket i dag». Jeg kommer aldri til å glemme det. Heller ikke da jeg var invitert i bryllup i Arna, og jeg ringte ham for å høre om han visste om et sted jeg kunne overnatte mens jeg var der. «Selvfølgelig skal du bo her! Jeg henter deg på flyplassen i morgen, ikke noe problem.»
Dagen etter var jeg der, han viste hvor ekstranøkkelen lå til neste gang jeg kom, og jeg fikk et sted å være. Selv da jeg stod og lurte på hvordan jeg skulle få strøket skjorta mi sier han «jeg stryker skjorta di, det går bra!» Det skal sies at jeg var 24 år, og kunne strengt tatt stryke skjorta mi selv, men det var sånn han var. En raus og generøs mann, som bød på seg selv. For en del år siden var jeg i leirkomiteen på en korpsleir, og det kokte ganske mye i hodet mitt. I tillegg til at jeg ikke var helt i vater sånn personlig, så endte dette med at jeg var litt kjip mot en av jentene i Arna, som da gikk til John Øyvind. Det hører med til historien at denne jentas faktiske far også var med på leiren, men hun ville heller snakke med John Øyvind, for hun visste at han kom til å snakke med meg. Jeg fikk ikke kjeft, noe jeg absolutt fortjente, men han så på meg og sa «går det bra med deg?». Vi snakket litt, jeg fikk luftet meg, vi klemte, jeg gikk til jenta jeg hadde vært kjip mot og ga henne en klem, så gikk jeg til mamma og gråt litt og fikk en klem av henne også. Så ble det hele bedre, uten at noen hadde fått kjeft.
Noen år senere møttes vi på korpsting. Jeg var ikke lenger 17 år, og hadde blitt betydelig mer engasjert siden den dagen i 2000. Vi endte opp med å svare hverandre på en måte som fikk en i salen til å be meg snakke med John Øyvind etterpå (jeg nevner ingen navn her, men la oss bare si at jeg kaller henne mamma). Vi snakket sammen en stund, og ble enige om at vi var uenige, noe som var helt greit, og at det på ingen måte var noe å beklage. Man måtte tåle å bli talt imot, selv om man ikke er enig mente han. Som bare en stor mann kan si. «Jeg setter pris på deg, og er glad i deg» sa han. Noe jeg satte veldig pris på å høre. Det samme sa han noen år senere da han plutselig ringte meg. Han hadde snakket med de gamle, og hørt at jeg hadde det litt kjipt, så han ringte bare for å si at han var glad i meg, og at han satte stor pris på meg.
Han var heller aldri redd for å bruke historier om eget liv, og dele egne tap og sorger for å forkynne, og spre ordet om Jesus. Og slik var det veldig mange speidere, og andre, som møtte Jesus gjennom John Øyvind.
For det er denne mannen jeg minnes. Mannen som var glad i så mange rundt ham, og som betydde så mye for så mange. Skulle jeg satt opp et Mt. Rushmore av speiderledere som har vært med på å forme meg som speider, leder og menneske, så er han der. Forskjellen er at de tre andre har kjent meg (bokstavelig talt) hele livet, det har ikke John Øyvind. Så stor innflytelse hadde han. Så stor påvirkning hadde han. En så stor mann var han. Jeg kunne skrevet masse om hans speiderliv, om hvordan han var en ledende kraft i å bygge Arnatveit NmU, senere Arna MSK, til en av landets største speidergrupper, at han var kursleder og leirsjef et utall ganger, og hadde en periode som korpsleder før han trakk seg stille ut av speideren for noen år siden. Jeg ville skrive om hvordan jeg vil minnes John Øyvind, fordi jeg tror det er mange som kjenner seg igjen.
John Øyvind etterlater seg en helt spesiell familie, med hans nydelige kone Magny, de tre vidunderlige barna Miriam, John Håvard og Kristine-Malene, samt en haug med barnebarn. Men han etterlater seg også en arv i speideren i form av en speidergruppe og et speiderkorps som alltid vil være takknemlige for alt han har gjort, og som alltid vil bære minnet hans videre. Hundrevis av speidere og speiderledere som har fått kjent på hans omsorg og omtanke, visdom og humor, og alt det John Øyvind brakte med seg. For ikke å snakke om vennskap over hele landet. Og det er vennskapet som er det viktigste vi sitter igjen med.
Til sommeren arrangeres det regionalleir, hvor hele korpset er invitert. Mottoet er «Vennskap». Det ble bare enda mer passende nå.
Takk for alle minner, John Øyvind. Du var en stor mann. For meg, for korpset, for speideren, og for så veldig mange.
(Fotoene av Misjonsbladet, tatt i 2016 på Hovden, der Misjonskirken Speiderkorps holder årlig Kombi-kurs)
Begravelsen til John Øyvind Livden skjer i Stord kyrkje fredag 19. desember 2025 kl. 13:00.
Minnesider til begravelsesbyrået >
